Alle vil ha et godt liv – spørsmålet er hvordan du skaffer deg det

Alle ønsker seg frihet, muligheter og et godt liv. Da jeg møtte elever på Thon Senter Strømmen handlet samtalen om mer enn butikktyveri og konsekvenser. Den handlet om motivasjon, valg og hvordan vi skaper den fremtiden vi ønsker oss.

På programmet sto blant annet butikktyveri, trygghet på kjøpesenteret, jobbmuligheter og service. Et ganske smart opplegg, egentlig. For livet handler jo ikke bare om hva vi gjør når vi lykkes. Det handler også om valgene vi tar underveis.

En av dem som holdt innlegg denne dagen var Steinar Vadla Risa. Han fortalte om ungdom som blir tatt for butikktyveri, om gruppepress og om konsekvensene som kan følge av et valg som kanskje bare tar noen sekunder å gjennomføre.

Da det senere ble min tur til å gå på scenen, startet jeg med en setning som fikk noen til å sperre opp øynene:

– Jeg forstår hvorfor ungdom stjeler.

Det var selvfølgelig ikke ment som en unnskyldning. Men som motivator er det ikke vanskelig å forstå motivet.

Vi mennesker har alltid ønsket oss ting. Vi ønsker å passe inn. Vi ønsker å ha det andre har. Vi ønsker status, tilhørighet og anerkjennelse. Ungdom er ikke annerledes enn oss voksne på det området.

Da jeg vokste opp på Grünerløkka på 70-tallet var situasjonen nesten motsatt. Vi hadde ikke mye penger, og hvis noen kom på skolen med noe som var litt for nytt eller litt for flott, risikerte de å bli ertet for det. I dag møter ungdom et helt annet press. De sammenligner seg ikke bare med naboen eller klassekameraten. De sammenligner seg med hele verden gjennom mobilen de har i lomma.

Derfor er det ikke vanskelig å forstå fristelsen. Men det interessante i denne sammenhengen er ikke hvorfor noen stjeler.
Det interessante er hva den samme motivasjonen kunne vært brukt til.

For den samme drivkraften som får noen til å ønske seg noe de ikke har råd til, kan også brukes til å bygge et godt liv.

Det var egentlig det jeg ønsket å snakke med ungdommene om.

Alle vil jo ha kule ting. Alle vil ha opplevelser. Alle vil ha frihet til å gjøre det de ønsker. Spørsmålet er hvordan man skaffer seg det.

Den ene veien kan gi raske gevinster og langsiktige problemer.
Den andre veien krever mer innsats, men gir langt større frihet.

Derfor snakket vi om jobb.
Ikke bare om å få seg en jobb, men om å forstå hvorfor noen velger å ansette deg. Ingen arbeidsgiver betaler deg fordi de har penger de ønsker å bli kvitt. De betaler deg fordi de ønsker noe tilbake. Derfor holder det ikke å levere kroppen på jobb. Du må sende med hodet, holdningene og innsatsen også.

Det førte oss inn på noe jeg ofte snakker om. Nemlig at noe av det dårligste rådet unge mennesker får, er at de bare skal være seg selv.

Selvfølgelig skal de være seg selv. Men hvilken versjon av seg selv?

Vi har alle ulike sider. En versjon hjemme. En sammen med venner. En når vi møter noen vi ønsker å imponere, og en annen når vi skal prestere.

Spørsmålet er hvilken versjon vi velger å sende inn i ulike situasjoner.

Hvilken versjon møter opp i klasserommet?
Den som leter etter feil hos læreren eller den som leter etter noe å lære?

For når alt kommer til alt, er det den personen som sitter i klasserommet som avgjør hvor mye du lærer. Ikke læreren alene.

Mange unge forteller seg selv at de ikke har anlegg for matematikk, språk eller andre fag. Jeg tror ofte det er en sannhet som har blitt gjentatt så mange ganger at den til slutt oppleves som et faktum.

Men de fleste begrensningene vi går rundt og tror på, er nettopp det – tro.

Hvis andre mennesker har lært det, kan sannsynligvis du også lære det. Kanskje trenger du bare en annen forklaring, mer trening eller en annen måte å lære på.

Det er forskjell på å si «jeg kan ikke dette» og «jeg kan ikke dette ennå». Det første setter et punktum. Det andre åpner en dør.

Da vi nærmet oss slutten av samlingen, forsøkte jeg å samle trådene.
For jeg er egentlig ikke så opptatt av hva ungdommene skal bli.

Jeg er mer opptatt av hvordan de skal ha det.
Om de ønsker seg et liv med frihet, muligheter, gode relasjoner og økonomisk trygghet, finnes det ingen snarveier som varer særlig lenge.

De menneskene vi ser opp til, enten de er idrettsutøvere, musikere, håndverkere eller gründere, har én ting til felles: De har vært villige til å gjøre det som måtte gjøres for å komme dit de ønsket.

Jeg  synes tiltaket til Thon Senter Strømmen fortjener ros.

Det er lett å snakke med ungdom om konsekvenser, men det er vel så viktig å snakke med dem om muligheter.