Det var en spesiell opplevelse å stå på scenen sammen med Ole Einar Bjørndalen under den aller første utgaven av Bjørndalenmila på lørdag.
For det første fordi arrangementet ble en suksess. Mange mennesker, god stemning og et engasjement som virkelig kjentes. Og så hjalp det på opplevelsen at jeg gjennomførte løpet uten å møte veggen underveis. Men aller mest fordi vi etter løpet fikk dele tanker og erfaringer rundt et tema som har vært en viktig del av våre liv i mange år: mental trening.
Foran en fullsatt sal med over 200 mennesker satte vi etter beste evne ord på hva mental trening betyr for oss.
Mange forbinder mental trening med det du gjør rett før du skal prestere. Pusteteknikker, fokus, selvsnakk og hvordan håndtere nervøsitet når det virkelig gjelder. Men noe av det mest interessante Ole Einar var inne på, var at mental trening handler om mye mer enn selve konkurransen.
Han fortalte hvordan en av trenerne, Einar, på Simostranda introduserte mental trening allerede da de var 12–13 år gamle. De lærte seg å bruke hodet riktig. Forberede seg, visualisere og ta ansvar for egne tanker og reaksjoner.
Etter hvert som han ble profesjonell utøver og kravene ble større, ble det viktig å sette dette mer i system. Det var der våre veier møttes.
Og det Ole Einar beskrev på scenen, tror jeg mange kjente seg igjen i. Han sa at mental trening kanskje bare er 10 prosent det du gjør i selve konkurransen. Resten handler om livet rundt.
Og det er egentlig ganske logisk.
For det hjelper lite å være mentalt sterk på startstreken hvis resten av hverdagen trekker deg i feil retning.
Hvis du bruker energi på konflikter, dårlig struktur, stress, uro og ting som tapper deg mentalt, så tar du det med deg inn i prestasjonen også.
Vi pratet mye om dette med å bygge et liv som støtter målene dine. Hvordan få familie og menneskene rundt deg til å forstå hvorfor du prioriterer som du gjør. Hvordan kommunisere godt med sponsorer som har forventninger. Hvordan bruke tiden smartere. Hvordan hente seg inn igjen når belastningen blir stor. Og ikke minst hvordan klare å være til stede der du faktisk er.
For mange mennesker lever nesten som om de er tre steder samtidig. Kroppen er i nåtiden, hodet er i fortiden og bekymringene er i framtiden. Det tapper energi og ødelegger prestasjonsfokus.
Vi brukte blant annet livshjulet som et bilde på dette. Hvordan prestasjoner henger sammen med helheten i livet. Relasjoner, fysisk trening, kosthold, utstyr, sponsorer, trenere og mental helse. Alt påvirker alt.
Ole Einar poengterte at fysisk trening er noe av det enkleste å ha kontroll på. Kunnskap om trening og tilpasning til egne mål er mer tilgjengelig i dag enn noen gang før. Det var også interessant å høre Ole Einar beskrive hvor viktig det var å få menneskene rundt seg til å forstå prioriteringene som måtte gjøres. Når han i aktive år valgte å være alene på en hytte i fjellet hele julen, var det ikke fordi han ikke likte å være sammen med familien, men fordi det kom et mesterskap i februar som kunne bli ødelagt om han ble smittet med influensa i julen. Ved å kommunisere dette godt, godtok og støttet familien de krevende valgene som ligger bak prestasjonene.
Vi tok også med hele salen på en guidet visualisering.
Over 200 mennesker satt stille og pustet rolig mens vi tok dem gjennom et mentalt løp – altså en løpsgjennomgang i miniversjon, slik vi gjorde foran hvert løp i mer enn 20 år.
Det er lett å tenke at visualisering er noe diffust eller alternativt. Men i praksis handler det om å forberede hjernen på situasjoner før de oppstår. Når du har sett for deg utfordringer, press og ulike scenarioer på forhånd, blir du ofte roligere når du faktisk står i situasjonen. Da reagerer du ikke bare på impuls. Du kjenner deg igjen og vet hva du skal gjøre.
Det gjelder i idrett. Men det gjelder også i arbeidslivet, i lederrollen, i vanskelige samtaler og i livet generelt.
Vi var også innom et tema som traff mange i salen: Foreldrerollen i idretten.
Hvordan håndterer man barns skuffelser og gleder uten å gjøre kjærligheten betinget av prestasjoner?Både Ole Einar og jeg var enige om én ting:Det viktigste foreldre kan være, er foreldre. Ikke trenere eller prestasjonscoacher.
Barn reagerer mye mer på det du gjør enn det du sier. Hvis stemningen hjemme blir fantastisk når barnet vinner, men tung og skuffet når det går dårlig, lærer barnet fort hva som gir verdi. Ubetinget kjærlighet betyr at barnet skal kjenne at det er like mye verdt uansett resultat.
Er det iskrem når man vinner, bør det også være iskrem når man taper.
Det betyr ikke at man ikke skal lære barn å jobbe mot mål eller tåle motgang. Men foreldrerollen handler først og fremst om trygghet, støtte og kjærlighet – ikke resultatstyring.
For meg personlig var dette en dag jeg kommer til å huske lenge. Kjenner jeg savner tiden Ole Einar Bjørndalen var aktiv, det var egentlig litt av et eventyr å være med på.
